Ungdomsskolen

Noah gruer seg til å begynne på ungdomsskolen, og jeg forstår han godt. Tror faktisk ikke jeg har noen gode minner fra ungdomsskolen, rett og slett en tid som er fortrengt. Oppstarten brøt opp alt som var forutsigbart på barneskolen, og klassen ble delt inn i nye klasser som gav helt nye sosiale relasjoner. Jeg hadde to kamerater fra barneskolen, men begge ble plassert i parallellklassen. Fotballbanen og lek ble erstattet med «henging» i gjenger i korridorene. En går fra barn til ungdom, og med det skal mange markere seg og det har en tendens til å gå utover noen. Det er mobbing på alle skoler, der jeg ser hånlig på de mest naive som faktisk tror skoler kan gjøres mobbefrie. På ungdomsskolen er det færre lærere og barna begynner å bli så store at de skal klare seg selv. Lærere er ofte mer opptatt av selv å bli likt av de sterkeste elevene, og det går også utover noen. Puberteten redder nok en del, gir andre fokus og helt andre roller mot sosial status og relasjoner. Så håper Noah snart kommer dit, og ikke er like treg som sin far (som kom til det punktet først etter ungdomsskolen).

Selvfølelse er jo nøkkelen for mye, da både å ha det bra med seg selv og ikke minst å ha det bra med andre. Det går fint an å ha det bra alene, men ensomhet er roten til mye vondt. Barn og unge har i følge forskere aldri vært mer ensomme, og Noah er nok ikke et unntak i så måte. Vi foreldre prøver å tilrettelegge alt, og med det forsvinner nok også noe av drivkraften til selv å dyrke interesser og det sosiale. Kanskje vi bør tilbake til den tiden der en kastet ut barna på ettermiddagene, sånn at de selv måtte organisere fritid og relasjoner?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

* Copy This Password *

* Type Or Paste Password Here *