Det er mange fine ord, kake og gaver når noen slutter, og til meg var det intet unntak. Spekulerer på hvorfor en ofte tar bedre vare på de som forlater jobben enn på de en beholder. Når jeg attpåtil bare drar et par kilometer unna, og fortsatt kommer til å møte kolleger fremover blir det hele litt rart.  Hadde skrevet en takk-for-meg tale, hvor jeg pekte på en del årsaker på hvorfor jeg har valgt å si opp. Når jeg tenkte meg riktig godt om fant jeg ut at jeg neppe hadde noe igjen for å spre eder og galle, så da ble det pinlig få ord som takk. 

Jeg kommer til å savne kolleger, og håper for deres skyld at de får utviklet seg fremover. Det er en utfordring etter omorganisering når alle leter febrilsk etter plass, ansvar og rolle. Hjelper lite at ledere fortsatt har mer fokus oppover enn nedover og friheten til den enkelte nesten er ubegrenset. For egen del vil nok en overgang fra mye ord og planer til mer drift og oppfølging bli tøff. Samtidig har jeg landet på at jeg trenger å gå tilbake mot mer faglig fokus enten jeg blir på NTNU eller skal tilbake til det ordinære arbeidsliv.