I dag er det 1 år siden de grusomme handlingene til Anders Behring Breivik. Det er minnemarkeringer over hele landet, og vi føler alle med de pårørende. Dagen har en ekkel politisk bismak, hvor den utnyttes til politisk profilering og vinning.
Janecke Reed-Larsen gikk nylig ut med et brev til media. Hun starter brevet med «Som mor til en overlevende fra Utøya, kan jeg fortelle deg, leseren, at du har lov til å stille kritiske spørsmål til AUF og AP». Hun ble kneblet fra avis til avis, bortsett fra nettavisen – og opplevde kraftig kritikk. Les hele brevet hennes her! Freddy Lie – en annen av de pårørende valgte å boikotte dagen, hvor han blant annet sier; »Dette er en nasjonal tragedie, og har ingenting med politikk å gjøre«.
Jeg mener vi må ta de pårørende på alvor, og gi dem mulighet til å starte sine sorgprosesser. De virkelige ofrene her er familiene og vennene, uavhengig av politisk ståsted. At en syk mann angriper en politisk retning er en nasjonal tragedie uansett hvilken retning som angripes. Ord som medmenneskelighet, kjærlighet, omtanke, medfølelse, sympati og godhet bør fortsatt være partipolitiske uavhengige.
Jeg har heldigvis et veldig beskjedent publikum, for slike ting ville jeg aldri ha turt å ytre i det offentlige rom. Håper vi er i stand til å ta tilbake ytringsfriheten, sånn at vi ihvertfall kan få noe som ligner på et demokrati igjen.
Ble nesten litt kjedelig å si at jeg er helt enig med deg her. Og med Reed-Larsen….
Hehe, er vanskelig å være uenig i det overnevnte da hvor jeg tross alt ytrer meg rimelig forsiktig.
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1018/subcat1018/thread250378/
Denne kom på trykk i dagsavisen i dag, i debattforumet. Lurer på hvor lang tid det tar før den blir sensurert.
Det er et innlegg skrevet av André Rohde Garder, en som mener mye om det meste.
Legger en kopi her;
22. juli snudd til en skammens dag for Arbeiderpartiet
Publisert I går kl. 17:49 – 1279 visninger Innlegg
De virkelige pårørende – fedre, mødre og søstre og brødre – og deres sorg, blir i dag den 22. juli 2012 druknet i Arbeiderpartiets egen selvforherligelse, i den grad at enkelte pårørende og andre velger å boikotte Utøya-arrangementet.
Det er lett å bli kvalm av Arbeiderpartiets fremgangsmåte overfor de næreste pårørende til 22. juli-ofrene, for her har det vært et råkjør uten like mot de virkelige pårørende frem mot denne dagen. For dette skulle være APs dag, ikke foreldrenes, ikke søstrenes, ikke brødrenes, ikke familienes.
Det er nesten ikke til å tro at et politisk parti kan være så til de grader virkelighetsfjernt og ute av stand til å se disse menneskenes behov som større enn sitt eget. For det er en ting å miste en kollega eller en politisk meningsfelle, noe helt annet er det å miste sitt barn, eller sin søster eller bror. Forskjellen er ikke mindre enn himmelvid.
En kan samtidig spørre om dette partiet og deres topper mener de er til for folket, eller om folket bare er til for dem? For hvem er disse topp-politikerne som mener vann er langt tykkere enn blod? Hvorfor er de så fullstendig uten empati og forståelse for de virkelige pårørende at det måtte medieoppstandelse til før AP kunne gi dem noen «smuler» på denne dagen?
APs ønske om å slå politisk mynt på en gal manns verk har ikke bare gått altfor langt, det har gått lenger enn langt. Og det er nesten så en undres på om de er en anelse gale selv..
Jeg har også her vanskelig for å ikke forstå forfatteren av innlegget. Jeg er heldigvis en som ikke har pårørende etter massakren, og sannsynligheten for å se situasjonen fra Andre Rohde Garder ståsted, ville kunne vært stort. De er blitt blendet av kjærligheten til sitt eget parti framfor ofrenes og pårørendes behov.