Nok en liten analyse av det politiske landskapet 🙂

Partiet Rødt preges av personer som vi ha væpnet revolusjon og kommunisme i Norge, det vil si at markedsøkonomi, konkurranse og frihet er fyord.

SV er nesten like ille som Rødt, og preges av personer som vil fjerne norsk oljeproduksjon, ha fri innvandring, mer offentlig byråkrati og ellers liker, krig, fred, miljø og sånt (gjerne mens de tygger tyggegummi med åpen munn og drar fingrene gjennom det lange blonde håret). Jeg sliter med å forstå parti som vil ha mest mulig offentlige utgifter samtidig som de vil fjerne inntektene.

AP har hatt makt såpass lenge at de vet at saker har flere sider. Det betyr at politikken er mer forsvarlig og kjedelig – og kan til tider mangle retning, mål og mening. Ingen andre parti har så stor støtte i media (aviser, tv, radio etc.) og roser for millioner av kroner kjøper stemmer ved hvert eneste valg. Arbeiderpartiet har definitivt muskler til å drive valgkamp, ikke minst takket være millionstøtte fra mektige LO-pamper. AP politikere mener det de får beskjed om å mene, det partisekretæren forteller dem. Det er mange historier om makten til gamle Kolberg, hvordan en telefon fra han fikk selv den mest selvsikre AP-politikeren til å skifte mening. Diktatorstyret tatt i betraktning, ønsker en kommuniststat er nok AP det beste alternativet.

SP, eller bondelaget som det het før, kjemper for beskyttelse av norsk jordbruk, ved lavere skatter til bønder, nei til EU og høye tollbarrierer. Partiet er typisk stort hvor jordbruk er viktigere enn alt annet og partiet sliter litt med å delta i andre samfunnsspørsmål. Har vinglet litt mellom hvem de støtter, hvor de nok vil bli skviset i ingenmannsland sammen med Venstre om de ikke snart bestemmer seg.

Venstre er faktisk er parti jeg likte før Trine Skei Grande overtok og sendte partiet ut i ingenmannsland. Hovedsakene er skole, miljø, småbedrifter og velferd – viktige saker som tradisjonelt sett også hadde mål og mening. Så kom altså Trine og plutselig fant ut at de skulle bytte side i politikken, og går over til AP/SV som har en helt annen skole, miljø, småbedrift og velferdspolitikk enn sentrum/høyre. Plutselig aner jeg ikke hva politikken deres egentlig sier. Jeg tror venstre vil slite med å komme over sperregrensen om de ikke skifter kurs, retning og politisk budskap.

KrF er vel det eneste sentrumspartiet som er i vinden, ikke minst gjennom at de i noen større grad har flagget retning. Området mellom AP og Høyre blir stadig trangere, og jeg tror en må markere seg om en skal overleve i dette området. KrF har en fordel, de er et «mykt» sentrumsparti, men de anser seg foreløpig som borgerlige. De har flagget at de vil samarbeide med Høyre, men i mindre grad at de vil samarbeide med FrP. Så om noen vil ha en borgerlig regjering, men samtidig dempe de ytterste høyrekreftene bør de stemme KrF. Utfordringen vil være å balansere mellom å ta avstand fra FrP samtidig som en kjemper for en borgerlig regjering (hvor FrP antagelig må delta). Dersom KrF begynner å vakle (som Venstre og SP) i forhold til hvor de står i det politiske landskapet vil de svekkes betydelig til valget.

Høyre har vokst veldig i det siste, og er for tiden Norges største parti. Høyre er kjedelige, ansvarsfulle og vil nok lede landet støtt og forsvarlig – om de ikke må samarbeide for mye med FrP. For det er FrP som har nøkkelen til en Høyre-regjering, og den vil de neppe gi fra seg uten at de også får politisk makt. Arbeiderpartiet og Høyre har mye lik politikk – men heldigvis begynner forskjellene også å bli tydeligere. Den største forskjellen er nok økonomisk politikk, som nok vil påvirke både rentenivå, arbeidsledighet, byråkrati og mange andre faktorer som former samfunnet. AP ønsker mye tvang – og Høyre ønsker mer frihet. Begge deler har store fordeler og ulemper – hvor ikke alle er i stand til å ta gode valg for seg selv og eget liv.

FrP er vel det partiet i Norge med flest «løse kanoner» – noe mange mener gjør de folkelige. Som Rødt og SV på venstresiden kjennetegnes nok også FrP av svart-hvitt-tenkning, mangel på saklighet og balanse. FrP henger seg på enhver bølge i samfunnet og rir den som best de kan så lenge de kan. Slike parti har en tendens til å bli store i samfunn som har utfordringer med innvandring, arbeidsledighet og fattigdom – spesielt om de sees i sammenheng. Jeg er redd for FrP, hvor dette har blitt et parti for arbeiderklassen – de som tidligere stemte Arbeiderpartiet. Dette er også det store paradokset, at disse velgerne antagelig vil avgjøre valget. Dersom de ikke stemmer FrP vil de i stor grad sitte hjemme eller skifte helt terreng og gå tilbake til Ap.

Det er ikke vanskelig å tolke at jeg er sentrum/borgerlig av natur, hvor jeg unngår ytterpunktene i det politiske landskap. Det er trygt, kjedelig og ansvarlig – som meg 🙂