Mot slutten av uka legges boligen vår ut for salg, og det blir visninger neste uke. Så om få uker kan vi stå uten bolig (gitt at budene er høye nok til at vi vil selge). Vi har fulgt med på boligmarkedet ganske lenge, og det er veldig få eneboliger til salgs. «Alle» spår at boligprisene skal stige opp mot 10% også de neste årene, gjennom at det flytter flere inn til Trondheim (både studenter og andre) enn det bygges nye boenheter. Rentene ser ut til å holde seg lave i mange år, og det å selge nå og vente med å kjøpe fremtoner seg som reneste idioti. Er vi virkelig idioter?

Priser styres jo av forventninger, så når alle forventer oppgang gjenspeiles det i prisene. Vi kjøpte da alle sa markedet var på topp, det vil si at selger også godtok bud under takst. Skal vi fortsette å bo her er vi nødt til å foreta betydelige utbedringer, hvor bygningsmassen jo nærmer seg 30 år. Markedet for eneboliger er så presset at jeg tror vi nærmer oss en grense. Nå er det ikke bare lønnsomt for utbyggere å bygge ut kraftig, men privatpersoner kan kjøpe seg tomt og bygge seg en ny bolig til lik pris som å kjøpe en gammel med mer vedlikeholdsbehov. Vi bør være etablert på et mer barnevennlig sted før barna begynner på skolen, dvs. innen to år. Hovedargumentet for å selge nå er vel husfreden, hvor Veronica er fast bestemt på å selge koste hva det koste vil. Finn-annonse på huset vårt er nå ute på nett.