For et år siden sluttet jeg i avdeling for virksomhetsstyring. Lett å skylde på omorganisering, nye ledere og uklarheter. Jeg sov for lite og opplevelsen av kaos på jobb var nok en av flere årsaker. Det er vanskelig å bryte negative handlings- og tankemønstre uten tiltak.
Søkte ny stilling mot digitalisering i seksjon for økonomirådgiving. Rakk så vidt å starte før sjefen sa opp. Så avgjorde styret på NTNU at DFØ skulle overta utvikling og oppgaver innen økonomiområdet. Alle oppgaver med opplevd retning ble stoppet i påvente av DFØ-prosesser. Det negative ble opplevelsen av en uklar fremtid, men det positive var bedring i søvn/helse. Ble et valg mellom å bygge seg en helt ny usikker posisjon på NTNU eller å ta sjansen på å noe annet.
For 4 måneder siden begynte jeg i DFØ, med merkelappen økonomistyring/digitalisering. Her satses det på å bli mer enn et «shared service senter» innen regnskap og lønn. Hvorvidt DFØ bør tilby noe mer er for min del et åpen spørsmål. Det er muligheter, men veldig mye tid og energi må brukes for å komme dit. Igjen er det et spørsmål om tålmodighet, og hvorvidt en klarer å ha det bra mens det jobbes med forutsetninger for å kunne gjøre en god jobb.
Denne uka har jeg blitt oppfordret til å søke på hele tre nye ulike stillinger. Alle har kommet uoppfordret til meg, så noen har fortsatt tro på meg. Jeg liker muligheter, men måte på hvor ofte en skal hoppe over gjerdet etter det grønne gresset? I en verden som endres, er det mest fordeler eller ulemper med å stadig bytte arbeidsgiver?
Langkjøring nummer 3 på tredemølla, fortsatt kjedelig, slitsomt og ser mot fortsettelsen med gru. Ryktene sier at det kan gå bedre etter en stund. 
I dag var jeg på Melhus for å høre hva kommunen trenger opp mot velferdsteknologi. Kommunal sektor står foran endringer når stadig flere trenger tjenester og rammevilkårene samtidig reduseres. Alt handler om å tilby løsning som sikrer mer velferd for mindre penger. 
