Stikkordarkiv: Høyre

KrF og valgomat 2013

SkjermbildeDa har jeg akkurat skrevet e-post til Knut Arild Hareide. Det jeg lurer på er hvordan KrF skal posisjonere seg nå til valget 🙂

Som jeg har skrevet før kan det være bra for Norge med et stadig bytte mellom en AP-styrt rød regjering og en Høyre-styrt blå regjering. Det er definitivt noen viktige forskjeller, men disse har både fordeler og ulemper. Begge er vant til å være i posisjon heller enn bare opposisjon, noe som over tid gir ansvarlighet. Den store risikoen knyttes til hvem de tvinges til å samarbeide med lengre ut på flankene. Mitt råd til venner og bekjente er altså å unngå ytterpunkt, det være seg SV, FrP eller enda lengre ut i mer fundamentalistisk retning. Sentrumspartiene (herunder SP, V, KrF) er jo i en skvis mellom de store, og fremstår i dag som særparti for spesielt interesserte.

Jeg ønsker å stemme på et regjeringsskifte denne gangen, men samtidig ønsker jeg ikke at FrP skal få for mye makt. Er KrF uklare i forhold til sin posisjonering tipper jeg de oppnår rundt 4% ved valget. Høyre tror jeg kommer til å lande rundt 30% og FrP i underkant av 14%. Kunne FrP og KrF samarbeide om posisjonering i en felles regjering vil de kunne vokse, selv om avstanden mellom dem er i største laget.

Når ulikhetene trekkes frem burde Erna ha en samlende rolle. Hun kunne for eksempel ha sagt; «Når det gjelder bistand til en trengende verden er det uenighet på blå side, men stemmesedlene vil påvirke vår felles retning» (gir et bilde av samarbeid heller enn splid). Hareide kunne fronte KrF med; «Vi vil satse mer på bistand«, Erna nøytralisert med; «Vi vil holde oss på dagens bistandsnivå» og Siv; «Vi vil redusere norsk bistand«. Velgere kunne fått velge mellom tre alternativer på blå side heller enn å velge mellom rød og blå side.

Jeg tror altså posisjonering og samarbeid er nøkkelen til et godt regjeringsskifte. Jeg ser i dag på et sterkt høyre som det beste virkemiddelet for å begrense FrP politikk. Dersom KrF i tydelighet posisjonerer seg kan de bli virkemiddelet jeg anbefaler ved neste valg. Ved valget 2011 anbefalte jeg jo venstre med lik argumentasjon. Rent politisk er det et rimelig trygt parti, hvor de ønsker å støtte en KrF, Høyre og FrP regjering (men de vil ikke selv sitte i regjering med FrP). Trine Skei Grande mailet jeg med ved forrige korsvei, hvor hun sørget for at partiet mistet glansen for mitt vedkommende. Hun fremsto som et bittert, trangsynt og unyansert kvinnemenneske og utelukket min stemme så lenge hun er ved roret. valgNRK

En test av årets første valgomater;
NRK valgomat 2013 : Konsentrerer seg om lokale saker heller enn de nasjonale.
Nettavisens valgomat 2013: En omfattende undersøkelse. Her er jeg FrP sympatisør.
VGs valgomat 2013: Dette er en test mellom Jens og Erna, og den lemner liten tvil om at mitt hjerte er nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet.
TV2s partitest 2013: Forskjellen på om jeg er mest enig med H eller FrP går på om jeg er «litt enig» eller «helt enig» på et par av utsagnene.

Rødgrønt = økonomisk vanstyre?

Mitt hovedargument for at de rødgrønne i Trondheim ikke fortjener ny tillit er deres dårlige økonomistyring, eller økonomisk vanstyre som jeg kaller det.

Kostnadene til Trondheim kommune var i 2010 på ca. 11,2 mrd. kroner, ca. 1,3 mrd. til investeringer og det øvrige til løpende drift. Ved utgangen av 2010 hadde Trondheim kommune 11,7 mrd. i gjeld. Det vil si at de rødgrønne over tid ikke har klart å tilpasse utgiftene til inntektene. Nå skal alle parti (de rødgrønne inkludert) gjennomføre en rekke nye kostbare tiltak, uten at de sier et ord om hvor vi skal få pengene fra.

Her i Trondheim snakker AP stadig om hvor fint det bare hadde vært om høyresiden ikke solgte kraftaksjer i 2002. Dette til tross for at gjennomsnittlig avkastning etter opprettelsen av fondet er høyere enn den var før salget av aksjer.

I 2001 ble det vedtatt at aksjene i Trondheim Energiverk skulle selges, og Trondheim Kommunale Kraftfond (TKK) ble opprettet i desember 2001 med en kapital på 5,16 milliarder kroner. I årene 2002-2008 har TKK totalt gitt et utbytte til Trondheim kommune på over 2,3 milliarder kroner. Hvert eneste år i denne perioden har Trondheims ordfører kunnet bruke i snitt ca 328 millioner kroner herfra. Snittet for årene før salget av aksjene lå på ca 250-275 millioner kroner. Først i 2009 begynte sutringen fra Rita og de rødgrønne, ettersom overskuddet fra kraftfondet uteble. Da begynte en plutselig å snakke om at aksjene aldri skulle vært solgt, noe en ikke nevnte med et ord i den perioden AP kunne øse ut penger som følge av TKK. I 2010 leverte TKK et overskudd på 322,6 milloner kroner. Trondheim kommune har altså tjent store penger i alle år unntatt ett etter salget og opprettelsen av TKK. Samtidig går pengene fra gamle Trondheim Energiverk via Statskraft og inn i statskassa (den store felleskassa) – til drift av landet Norge.

Ja, kraftmarkedet har i perioden utviklet seg bedre enn det øvrige markedet (som TKK har investert i). Hadde vi visst vinnertallene i lotto før vi tippet hadde det ikke vært vanskelig å tjene penger. Aksjer blir kjøpt og solgt til de gjeldende markedspriser, hvor det blir tåpelig å være etterpåklok når markedene endrer seg anderledes enn de gjeldende forventninger.

Konklusjonen er at jeg tror det er på tide at vi overlater drift av felleskassa til Trondheims innbyggere til noen andre. Da helst noen som er bedre til å planlegge over tid, og som forstår at utgifter må betales med en inntektsside. Noen som forstår at det å stadig låne penger til å dekke utgiftene før eller senere vil straffe seg.

Høyre ønsker effektivisering (konkurranseutsettelse) og å satse på næringslivet (som skaper verdier), og fremstår på meg som et bedre alternativ enn et fortsatt rødgrønt styresett. Samtidig må det nok en del upopulære tiltak til for å få Trondheimsskuta på rett kjøl igjen, uansett hvilke parti vi overlater ansvaret til.

Mitt politiske syn pr. 2011

En jeg respekterer sa engang at det beste for landet Norge ville være et stadig bytte mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Argumentasjonen gikk i retning av at det kunne gi balanse og forutsigbarhet. En av de store forskjellene på høyre og venstresiden er hvem som er best skikket til å styre interesser og midler, det enkelte individ eller «staten» (som et virkemiddel til å fordele goder).

  • De lengst ute til venstre bygger seg jo på en marxistisk tankegang, hvor en ønsker en sterk stat for å bekjempe klasseskiller. Det betyr jo gjerne høye skatter og avgifter for å generere en større felleskasse til fellesoppgaver. Stor felleskasse viser seg også ved stort byråkrati, for å ivareta bruk og fordeling. Mange ser til gamle Sovjet og Kina for eksempler på slike styresett. Ord som effektivitet og konkurranse har negativ klang. Stort fokus på likhet, der individuelle forskjeller/tanker skaper utfordringer. Kommunisme og sosialisme i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.
  • De lengst ute til høyre tenker jo motsatt, at individet er best i stand til å ivareta sine interesser. Felleskassen og fellesoppgavene blir holdt på et minimum, og dermed trengs heller ikke så mye byråkrati, skatter og avgifter. De ressurssterke vil bli sterkere, og de svakeste vil bli svakere. Mange ser til USA som et eksempel på et slikt samfunn. En nyklassisk visjon fremmet på 1800 tanker om at likevekten mellom knapphet og individuelle valg gir vekst og utvikling. Markedsøkonomien dominerer til fordel for planøkonomien. Et slikt styresett i sin reneste form har åpenbare fordeler, men er tilnærmet umulig i praksis.

Jeg vil påstå at et samfunn kan ikke utvikle seg uten konkurranse og klasseskiller, og en vil alltid ha områder hvor konkurranse og klasseskiller ikke er hensiktsmessig. Dette har også ført til at Norge og mange andre land har en blandingsøkonomi. Det vil si at politikken til partier ute til venstre (SV og Rødt) og FrP på høyresiden vanskelig lar seg forene med de tanker og oppfatninger jeg har.

AP, SV og SP ble opprinnelig bygd på sosialdemokratiske prinsipper. Marx og Engels vegret seg mot begrepet, da de mente det var upassende for en bevegelse som hadde et klasseløst samfunn som mål. De mente at demokrati er en form for diktatur som forutsetter samfunnsklasser. Rødt, SV og andre lengre ut på venstresiden tar jeg som sagt ikke seriøst gjennom at de mangler en helhetslig politikk. Det vil alltid være noen som mener at Norge ikke trenger olje og kraftproduksjon, eller delta på oppdrag i FN og NATO-regi. Et styrende ansvarlig parti må tenke litt bredere både i kraft og forsvarspolitikk, og kan dermed støte fra seg disse velgerne. Økt fokus på enkeltsaker har gitt SV vekst og er med det en bidragsyter til den rødgrønne regjeringen. Heldigvis ser AP ut til å ha kontroll på SV, der en stemme på SV i praksis ser ut til å ha vært en stemme på AP.

Venstre bygde opprinnelig sin politikk på Sosialliberalismen (mer åpen for kapitalisme enn sosialdemokratene). Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar. Frihet er et nøkkelord for sosilliberalister, men med grenser slik at det ikke blir anarki. Jeg må innrømme at jeg har stemt venstre engang, ved at det er mange tanker her jeg liker.

Jeg synes plasseringen av Arbeiderpartiet og Venstre i det politiske landskapet er interessant. Venstre synes for meg å ha mistet fotfestet, hvor de stadig vakler mer mot sosialdemokratene. Venstreleder Trine Skei Grande fremstår for meg som en typisk SV’er, det vil si uten balanse (og med det troverdighet). Mange med meg påstår at Arbeiderpartiet beveger seg mot høyresiden. På den andre siden ser Høyre ut til å bevege seg mot venstre. På veien sluker de sentrumspartiene, som med det blir særpartier for spesielt interesserte. Litt satt på spissen vil SP fungere som et bondeparti og KrF som et kristenparti. Hva som vil skje med Venstre tror jeg avhenger veldig om de har og klarer å kommunisere egen politikk i kontrast med AP.

Jeg vil påstå at Høyre og Arbeiderpartiet i dag er to sider av samme sak. De er 99% enige om alle disponeringer av felleskassen, og jeg tror de færreste vil føle på kroppen om det blir et maktskifte. Det er også noen forskjeller, men de kommer jeg tilbake til en senere dag. Begge har bygd en bred plattform med ansvarlig politikk, ikke minst med tanke på økonomi og oljefond. Faren med begge partiene er grad av samarbeid med de mer ytterliggående hos SV og FrP.

FrP kaller seg et liberalistisk folkeparti, og legger stor vekt på individet. For meg blir tankesettet for likt det vi ser i USA. Jeg pleier å si at jeg unngår ytterpunkter for å være på den sikre siden. Jeg tror ikke det ville vært heldig for Norge om parti som SV eller FrP får for mye makt.

Så jeg slutter der jeg startet, der jeg er enig i at det nå er på tide med en høyrevind over Norge. Håper det starter nå til høsten og fortsetter ved neste regjeringsvalg. Dersom folk er usikre så vil mitt råd være å stemme på et sentrumsparti, og at en må være sikker i sin sak om en skal stemme på SV eller FrP.