Kategoriarkiv: Politikk

Hvorfor jeg vil ha en ny kurs for Norge

Arbeids- og Næringsliv:
I arbeidslivet er det et samspill mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, hvor et for ensidig fokus er skadelig for alle. Arbeidslivet bør ha vilkår mer på lik linje med våre konkurrenter, og da bør fokus endres i forhold til dagens ensidige politikk.

Skatt og felleskassen:
Jeg er tilhenger av å betale skatt til felleskassen og et byråkrati som sikrer mest mulig lik behandling av like saker. Jeg mener dagens skattesystem bør forenkles, hvor det umulig kan være fornuftig og bruke mer av fellesskapets penger på å forvalte stadig flere unødvendige særskatter. Fjern for eksempel tv-avgiften (en avgift flere hundre tusen av oss velger ikke å betale) og lag heller en ordning rett fra felleskassen (mer rettferdig, enklere og rimeligere å forvalte). Dokumentavgift, arveavgift og mange andre avgifter mener jeg også bør avvikles og at en heller bør legge på inntektsskatten om nødvendig (tar mer fra de som tjener mye og mindre fra de som tjener lite, dvs. også et tiltak mot fattigdom). Det å ha en særnorsk skatt på arbeidende kapital (midler som er en forutsetning for aktivitet og drift, og som bli stående i bedriften) diskriminerer norske, private eiere (utenlandske eiere slipper formueskatt) og bør avskaffes.

Fortsett å lese Hvorfor jeg vil ha en ny kurs for Norge

Politisk assosiasjonslek

I dag kom jeg over en ny tilnærming til politisk overbevisning. Den gikk ut på at en tar et og et parti, og skriver ned to umiddelbare assosiasjoner en får når en tenker på partiet. Når en er ferdig har en et sett med stikkord, og oppgaven blir å angi hvilke som er positive og hvilke som er negative.

Min tabell ble som følger:
Rødt : Kommunisme, revolusjon (2 negative)
FrP : Rølpete, uansvarlig (2 negative)
SV: Naiv, tyggegummi (1 negativ og 1 nøytral)
Høyre: Ansvarlighet, Penger (1 positiv og 1 nøytral)
Arbeiderpartiet: Innavl, NRK (2 negative)
Senterpartiet: Bonde, distriktspolitikk (2 nøytrale)
KrF: Naivfamilie (1 negativ og 1 positiv)
Venstre: Vaklendefolkelig (1 negativ og 1 positiv)
Miljøpartiet de grønne: Naiv, Oljefritt (1 negativ og 1 nøytral)

Jeg har overvekt på negative assosiasjoner, noe som kan bety at jeg har noe politikerforakt. Det vil si at jeg i mindre grad er påvirkelig for det partiene sier, og mitt ståsted kan typisk være gitt på forhånd. De som har overvekt positive assosiasjoner har altså bedre forutsetninger for å sette seg inn i hva partiene faktisk mener. Dernest er det størst sannsynlighet for at jeg kommer til å stemme høyre (1 positiv + 1 nøytral), med sentrumspartiene som de neste mulighetene.

Det hevdes at denne leken har høy grad av treffrate når det kommer til hva folk faktisk kommer til å stemme. Den viser også at en eneste hendelse i stor grad kan påvirke utfallet på valget. Foran forrige valg kom 22.juli, noe som første til mye omtanke, medfølelse og positive tanker til de etterlatte etter tragedien. Mange knyttet assosiasjonen til et bestemt politisk parti, noe som nok også påvirket valgresultatene.

Rådgiver for Hareide

20130812-027_5037777aFor noen uker siden sendte jeg jo e-post til Hareide ang. posisjonering. Jeg foreslo også hvordan de kunne skape distanse til FrP (for eksempel med bistandspolitikk) samtidig som de kunne dyrke nærhet i andre saker. Jeg foreslo de kunne stå sammen og fortelle om likhetene, hvor jeg brukte politikk i forhold til frivillige organisasjoner som et eksempel. I dag sto de tre partilederne (+ hun vimsa fra venstre) sammen og frontet nettopp frivilligheten. Lurer på om min e-post faktisk er med på å gi dette blå regjeringsalternativet mål, mening og muligheter 🙂

Aftenposten valgomat

Nå har Aftenposten lansert sin valgomat, og dette synes jeg faktisk er en av de bedre. Enkelte spørsmål stilles veldig rart, og noen er direkte ledende, men tross alt mye bra. Det beste er oppsummeringen til slutt, hvor en kan se hva ulike grupperinger har fått som resultat. Interessant å se den enorme forskjellen det er fra de med veldig lav inntekt og de med høyere inntekt. Tenk om politikk hadde vært viktig ved et valg, da hadde nok Norge sett veldig annerledes ut 🙂

aftenposten

KrF og valgomat 2013

SkjermbildeDa har jeg akkurat skrevet e-post til Knut Arild Hareide. Det jeg lurer på er hvordan KrF skal posisjonere seg nå til valget 🙂

Som jeg har skrevet før kan det være bra for Norge med et stadig bytte mellom en AP-styrt rød regjering og en Høyre-styrt blå regjering. Det er definitivt noen viktige forskjeller, men disse har både fordeler og ulemper. Begge er vant til å være i posisjon heller enn bare opposisjon, noe som over tid gir ansvarlighet. Den store risikoen knyttes til hvem de tvinges til å samarbeide med lengre ut på flankene. Mitt råd til venner og bekjente er altså å unngå ytterpunkt, det være seg SV, FrP eller enda lengre ut i mer fundamentalistisk retning. Sentrumspartiene (herunder SP, V, KrF) er jo i en skvis mellom de store, og fremstår i dag som særparti for spesielt interesserte.

Jeg ønsker å stemme på et regjeringsskifte denne gangen, men samtidig ønsker jeg ikke at FrP skal få for mye makt. Er KrF uklare i forhold til sin posisjonering tipper jeg de oppnår rundt 4% ved valget. Høyre tror jeg kommer til å lande rundt 30% og FrP i underkant av 14%. Kunne FrP og KrF samarbeide om posisjonering i en felles regjering vil de kunne vokse, selv om avstanden mellom dem er i største laget.

Når ulikhetene trekkes frem burde Erna ha en samlende rolle. Hun kunne for eksempel ha sagt; «Når det gjelder bistand til en trengende verden er det uenighet på blå side, men stemmesedlene vil påvirke vår felles retning» (gir et bilde av samarbeid heller enn splid). Hareide kunne fronte KrF med; «Vi vil satse mer på bistand«, Erna nøytralisert med; «Vi vil holde oss på dagens bistandsnivå» og Siv; «Vi vil redusere norsk bistand«. Velgere kunne fått velge mellom tre alternativer på blå side heller enn å velge mellom rød og blå side.

Jeg tror altså posisjonering og samarbeid er nøkkelen til et godt regjeringsskifte. Jeg ser i dag på et sterkt høyre som det beste virkemiddelet for å begrense FrP politikk. Dersom KrF i tydelighet posisjonerer seg kan de bli virkemiddelet jeg anbefaler ved neste valg. Ved valget 2011 anbefalte jeg jo venstre med lik argumentasjon. Rent politisk er det et rimelig trygt parti, hvor de ønsker å støtte en KrF, Høyre og FrP regjering (men de vil ikke selv sitte i regjering med FrP). Trine Skei Grande mailet jeg med ved forrige korsvei, hvor hun sørget for at partiet mistet glansen for mitt vedkommende. Hun fremsto som et bittert, trangsynt og unyansert kvinnemenneske og utelukket min stemme så lenge hun er ved roret. valgNRK

En test av årets første valgomater;
NRK valgomat 2013 : Konsentrerer seg om lokale saker heller enn de nasjonale.
Nettavisens valgomat 2013: En omfattende undersøkelse. Her er jeg FrP sympatisør.
VGs valgomat 2013: Dette er en test mellom Jens og Erna, og den lemner liten tvil om at mitt hjerte er nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet.
TV2s partitest 2013: Forskjellen på om jeg er mest enig med H eller FrP går på om jeg er «litt enig» eller «helt enig» på et par av utsagnene.

Det politiske landskap

Nok en liten analyse av det politiske landskapet 🙂17317_10151333357051373_262268858_n

Partiet Rødt preges av personer som vi ha væpnet revolusjon og kommunisme i Norge, det vil si at markedsøkonomi, konkurranse og frihet er fyord.

SV er nesten like ille som Rødt, og preges av personer som vil fjerne norsk oljeproduksjon, ha fri innvandring, mer offentlig byråkrati og ellers liker, krig, fred, miljø og sånt (gjerne mens de tygger tyggegummi med åpen munn og drar fingrene gjennom det lange blonde håret). Jeg sliter med å forstå parti som vil ha mest mulig offentlige utgifter samtidig som de vil fjerne inntektene.

AP har hatt makt såpass lenge at de vet at saker har flere sider. Det betyr at politikken er mer forsvarlig og kjedelig – og kan til tider mangle retning, mål og mening. Ingen andre parti har så stor støtte i media (aviser, tv, radio etc.) og roser for millioner av kroner kjøper stemmer ved hvert eneste valg. Arbeiderpartiet har definitivt muskler til å drive valgkamp, ikke minst takket være millionstøtte fra mektige LO-pamper. AP politikere mener det de får beskjed om å mene, det partisekretæren forteller dem. Det er mange historier om makten til gamle Kolberg, hvordan en telefon fra han fikk selv den mest selvsikre AP-politikeren til å skifte mening. Diktatorstyret tatt i betraktning, ønsker en kommuniststat er nok AP det beste alternativet.

SP, eller bondelaget som det het før, kjemper for beskyttelse av norsk jordbruk, ved lavere skatter til bønder, nei til EU og høye tollbarrierer. Partiet er typisk stort hvor jordbruk er viktigere enn alt annet og partiet sliter litt med å delta i andre samfunnsspørsmål. Har vinglet litt mellom hvem de støtter, hvor de nok vil bli skviset i ingenmannsland sammen med Venstre om de ikke snart bestemmer seg.

Venstre er faktisk er parti jeg likte før Trine Skei Grande overtok og sendte partiet ut i ingenmannsland. Hovedsakene er skole, miljø, småbedrifter og velferd – viktige saker som tradisjonelt sett også hadde mål og mening. Så kom altså Trine og plutselig fant ut at de skulle bytte side i politikken, og går over til AP/SV som har en helt annen skole, miljø, småbedrift og velferdspolitikk enn sentrum/høyre. Plutselig aner jeg ikke hva politikken deres egentlig sier. Jeg tror venstre vil slite med å komme over sperregrensen om de ikke skifter kurs, retning og politisk budskap.

KrF er vel det eneste sentrumspartiet som er i vinden, ikke minst gjennom at de i noen større grad har flagget retning. Området mellom AP og Høyre blir stadig trangere, og jeg tror en må markere seg om en skal overleve i dette området. KrF har en fordel, de er et «mykt» sentrumsparti, men de anser seg foreløpig som borgerlige. De har flagget at de vil samarbeide med Høyre, men i mindre grad at de vil samarbeide med FrP. Så om noen vil ha en borgerlig regjering, men samtidig dempe de ytterste høyrekreftene bør de stemme KrF. Utfordringen vil være å balansere mellom å ta avstand fra FrP samtidig som en kjemper for en borgerlig regjering (hvor FrP antagelig må delta). Dersom KrF begynner å vakle (som Venstre og SP) i forhold til hvor de står i det politiske landskapet vil de svekkes betydelig til valget.

Høyre har vokst veldig i det siste, og er for tiden Norges største parti. Høyre er kjedelige, ansvarsfulle og vil nok lede landet støtt og forsvarlig – om de ikke må samarbeide for mye med FrP. For det er FrP som har nøkkelen til en Høyre-regjering, og den vil de neppe gi fra seg uten at de også får politisk makt. Arbeiderpartiet og Høyre har mye lik politikk – men heldigvis begynner forskjellene også å bli tydeligere. Den største forskjellen er nok økonomisk politikk, som nok vil påvirke både rentenivå, arbeidsledighet, byråkrati og mange andre faktorer som former samfunnet. AP ønsker mye tvang – og Høyre ønsker mer frihet. Begge deler har store fordeler og ulemper – hvor ikke alle er i stand til å ta gode valg for seg selv og eget liv.

FrP er vel det partiet i Norge med flest «løse kanoner» – noe mange mener gjør de folkelige. Som Rødt og SV på venstresiden kjennetegnes nok også FrP av svart-hvitt-tenkning, mangel på saklighet og balanse. FrP henger seg på enhver bølge i samfunnet og rir den som best de kan så lenge de kan. Slike parti har en tendens til å bli store i samfunn som har utfordringer med innvandring, arbeidsledighet og fattigdom – spesielt om de sees i sammenheng. Jeg er redd for FrP, hvor dette har blitt et parti for arbeiderklassen – de som tidligere stemte Arbeiderpartiet. Dette er også det store paradokset, at disse velgerne antagelig vil avgjøre valget. Dersom de ikke stemmer FrP vil de i stor grad sitte hjemme eller skifte helt terreng og gå tilbake til Ap.

Det er ikke vanskelig å tolke at jeg er sentrum/borgerlig av natur, hvor jeg unngår ytterpunktene i det politiske landskap. Det er trygt, kjedelig og ansvarlig – som meg 🙂

Løse rykter og prinsipp

Christian Burmeister har blitt kjendis over natten etter at han la ut et innlegg på bloggen sin om Aksel og Tone, med påfølgende trusler om saksøking. Christian fjernet innlegget og la ut en sensurert versjon istedet. Advokaten til Tone ble mer provosert og forbereder nå blir sak mot bloggeren (om noen mot formodning er nysgjerrige på teksten er den her (pw. 123)). Løse rykter om kjendisers privatliv er lavmål og da lurer du kanskje på hvorfor jeg bidrar til dette lavmålet? Vel, jeg synes dette blir en prinsipielt viktig sak, hvor bloggere har en betydelig plass i dagens mediebilde. Alle vet at vi har en friere penn enn journalister og fort tøyer grensene for det vi kaller ytringsfrihet. Pressen har et større ansvar for å underbygge det de skriver om, hvor løse tanker, rykter og oppfatninger kanskje bør være en del av spillerommet en blogger har? Det bør være grenser i forhold til mobbing og sjikane, men en offentlig person som Tone bør vel regne med rykter i en sak som dette?

Oslo visa Trondheim

Det som slår meg er at Oslo skiller seg veldig fra Trondheim. Det første jeg la merke til var alle kommunale toaletter langs akerselva. De sto mer noen hundre meters mellomrom og var arkitektonisk mye penere enn de vi har i Trondheim.

Hvert år reiser vel 180 millioner med kollektivtransport i Oslo, flere titallsganger høyere enn de andre byene i Norge. Alt er tilrettelagt for kollektivtransport, og Oslo har en befolkningstetthet på vel 5000 pr. kvadratkilometer mot rundt 3000 i Trondheim (studenter regnet inn).

Dagens tredje betraktning var at utlendinger tilsynelatede dominerer bybildet I Oslo. En har over 30% innvandrerandel mot 8,4% i Trondheim. I Trondheim er de fleste innvandrere fra Europa, mens land som Pakistan og Somalia er i toppen i Oslo.

Kunstig søt

Jeg liker Pepsi Max, Cola Zero og andre leskedrikker som er sukkerfrie. Disse inneholder søtningsstoffer som Acesulfam K og aspartam, som er 200 ganger søtere enn sukker. Energien som frigjøres ved bruk er lav (i forhold til sukker) så dermed er det heller ikke like fetende som sukker.

Den norske legen Grethe Støa Birketvedt er blant de som har forsket mye på Aspartam, men hun er anklaget for juks og anses å ha lav kredibilitet i forskningsmiljøer. Flere andre forskere har fått samme stempel etter å ha kommet med kritiske tanker eller resultater relatert kunstig søtstoffer. I fjor sommer rapporterte italienske forskere at søtstoffet aspartam framkalte en rekke krefttyper hos rotter. Nå har andre forskere sett på saken, og kommet fram til at de dystre resultatene ikke kan stemme. Hadde aspartam vært så farlig ville de ha blitt ulovlige og det hadde blitt milliardtap for både Coca Cola, PepsiCo og mange andre store mektige aktører.

Pepsi Max selges ikke i USA ettersom Acesulfam K ikke er godkjent av «Food and Drug Administration (FDA)» men Norge og 24 andre land mangler foreløpig stoffet på tilsvarende lister. Om stoffet blir ulovlig også i Norge vil det påvirke mange lettprodukter, lettbrus, iskrem, syltetøy og ikke minst snus. På 70-tallet ble det gjennomført 3 store undersøkelser på Acesulfam K, hvor to av dem har blitt stemplet som mangelfulle. Den tredje viste av kvinnelige rotter foret med Acesulfam K hadde dobbelt så stor risiko for å utvikle brystkreft som andre (undersøkelsen ble gjort av nevnte FDA og er årsaken til at stoffet er ulovlig i USA).

Så vi kan konkludere med at kunstige søtningsstoffer mest sannsynlig øker muligheten for å få kreft, samtidig som de ikke er like fetende som sukker.

Etter planen skulle EFSA utføre en risikovurdering av aspartam innen 2020. På grunn av at ny forskning viser et stadig tydeligere risikobilde ønsket EU-kommisjonen å fremskynde arbeidet og foreta en full risikovurdering av aspartam innen 31. juli 2012. Denne undersøkelsen har antagelig gitt resultater, men en tør neppe å kommunisere eventuelle negative resultater. Helsemyndigheter i land etter land har jo anbefalt lett-produkter og fedme regnes fortsatt som et større helseproblem enn økning i tilfeller av kreft. Fedme i seg selv er jo også en kreftrisiko, så dermed er det kanskje umulig å bevise om kunstig søtning totalt sett øker eller reduserer kreftrisikoen.