Kategoriarkiv: Politikk

Rødgrønt = økonomisk vanstyre?

Mitt hovedargument for at de rødgrønne i Trondheim ikke fortjener ny tillit er deres dårlige økonomistyring, eller økonomisk vanstyre som jeg kaller det.

Kostnadene til Trondheim kommune var i 2010 på ca. 11,2 mrd. kroner, ca. 1,3 mrd. til investeringer og det øvrige til løpende drift. Ved utgangen av 2010 hadde Trondheim kommune 11,7 mrd. i gjeld. Det vil si at de rødgrønne over tid ikke har klart å tilpasse utgiftene til inntektene. Nå skal alle parti (de rødgrønne inkludert) gjennomføre en rekke nye kostbare tiltak, uten at de sier et ord om hvor vi skal få pengene fra.

Her i Trondheim snakker AP stadig om hvor fint det bare hadde vært om høyresiden ikke solgte kraftaksjer i 2002. Dette til tross for at gjennomsnittlig avkastning etter opprettelsen av fondet er høyere enn den var før salget av aksjer.

I 2001 ble det vedtatt at aksjene i Trondheim Energiverk skulle selges, og Trondheim Kommunale Kraftfond (TKK) ble opprettet i desember 2001 med en kapital på 5,16 milliarder kroner. I årene 2002-2008 har TKK totalt gitt et utbytte til Trondheim kommune på over 2,3 milliarder kroner. Hvert eneste år i denne perioden har Trondheims ordfører kunnet bruke i snitt ca 328 millioner kroner herfra. Snittet for årene før salget av aksjene lå på ca 250-275 millioner kroner. Først i 2009 begynte sutringen fra Rita og de rødgrønne, ettersom overskuddet fra kraftfondet uteble. Da begynte en plutselig å snakke om at aksjene aldri skulle vært solgt, noe en ikke nevnte med et ord i den perioden AP kunne øse ut penger som følge av TKK. I 2010 leverte TKK et overskudd på 322,6 milloner kroner. Trondheim kommune har altså tjent store penger i alle år unntatt ett etter salget og opprettelsen av TKK. Samtidig går pengene fra gamle Trondheim Energiverk via Statskraft og inn i statskassa (den store felleskassa) – til drift av landet Norge.

Ja, kraftmarkedet har i perioden utviklet seg bedre enn det øvrige markedet (som TKK har investert i). Hadde vi visst vinnertallene i lotto før vi tippet hadde det ikke vært vanskelig å tjene penger. Aksjer blir kjøpt og solgt til de gjeldende markedspriser, hvor det blir tåpelig å være etterpåklok når markedene endrer seg anderledes enn de gjeldende forventninger.

Konklusjonen er at jeg tror det er på tide at vi overlater drift av felleskassa til Trondheims innbyggere til noen andre. Da helst noen som er bedre til å planlegge over tid, og som forstår at utgifter må betales med en inntektsside. Noen som forstår at det å stadig låne penger til å dekke utgiftene før eller senere vil straffe seg.

Høyre ønsker effektivisering (konkurranseutsettelse) og å satse på næringslivet (som skaper verdier), og fremstår på meg som et bedre alternativ enn et fortsatt rødgrønt styresett. Samtidig må det nok en del upopulære tiltak til for å få Trondheimsskuta på rett kjøl igjen, uansett hvilke parti vi overlater ansvaret til.

LO, tur og utur

I dag tidlig kom det en nyhetsartikler om hvordan AP får millioner fra LO til å dele ut roser og drive valgkamp. LO gav i 2009 17,4 millioner kroner til Arbeiderpartiet, mens LOs medlemmer fikk 3,1 milliarder kroner i inntektsfradrag fra den rødgrønne regjeringen. Det pussige er at akkurat dette skattefradraget tydeligvis ikke rammer sykehjem, skoler og andre velferdsordninger (i motsetning til hva de rødgrønne sier om alle andre skattefradrag).

Hvert år sender LO ut en rekke spørsmål til partiene før de går ut og anbefaler sine 870 000 medlemmer og stemme Arbeiderpartiet (uavhengig av svarene). Under halvparten av medlemmene stemmer faktisk AP, men likevel går deler av kontigenten til Arbeiderpartiet. Tradisjonelt sett er det LO-lederen som leder valgkomiteen i Arbeiderpartiet, noe som i seg selv burde vært ulovlig. Det som er mest skremmende er at det eksisterer en rekke avtaler mellom AP og LO. Det vil si at partiet er bundet på hender og føtter, uavhengig hva medlemmene faktisk mener, noe som må være et problem for det demokratiske samfunnet vi alle ønsker. Andreas Føllesdal er professor i politisk filosofi ved Universitetet i Oslo, og han tar for seg 3 demokratiske problem med linken mellom Arbeiderpartiet og LO. Er det ikke litt ironisk at AP folk sier de ønsker demokrati samtidig som de ønsker å opprettholde slike gamle udemokratiske ordninger? Jeg blir rett og slett oppgitt, og fatter ikke at journalister ikke graver mer i problematikken, eller vent, norsk media er jo venstrevridd. Den nyhetsartikkelen som kom i dag tidlig var gjemt til lunch, og nå må en grave litt om en skal finne tak i den (hadde det vært FrP som hadde hatt en slik ordning ville det vært forsidestoff i ukesvis).

For en uke siden var vi oppe ved Fjæremsfossen hvor det var masse kantarell. I dag tok jeg turen, og tror du ikke at noen andre hadde ribbet nesten hele området. Sist vi var der oppe var elva flomstor, mens nå var den omtrent tom. Brukte et par timer ved elva, som faktisk er noe av det villere trøndelag har å by på. Masse store jettegryter, der den ene så ut til å være bunnløs. Flott turterreng, hvor stien ved siden av elva er barnevognvennlig. Det ble ikke mye kantarell, men nok til en kveldsomelett. Onsdager for min del er jo ellers forbeholdt fotballtrening med Ranheim (sammen med gutten jeg er støttekontakt for).

FrP og media

Jeg må innrømme at jeg trekker på smilebåndet av hvordan media behandler FrP. Den norske pressen i dag domineres jo av A-pressen (og NRK), så slikt sett er det jo ikke noe rart at den også fremstår venstrevridd.

Norsk Arbeiderpresse var opprinnelig et selskap for å finansiere driften av arbeideravisene i Norge, i hovedsak eid av LO og Arbeiderpartiet. (Relasjonen mellom LO og Arbeiderpartiet kan være en trussel for demokratiet, men det skal det skrives mer om en annen gang). I 1990 ble selskapet  omdannet til et konsernselskap med LO og Arbeiderpartiet som største eiere. A-pressen eier helt eller delvis 50 lokal– og regionaviser samt tilhørende nettaviser og trykkeri, lokalfjernsyn og lokalradio, deriblant en aksjepost på 50 % i TV 2. NRK ble jo lenge kalt ARK, arbeiderpartiets rikskringkasting, blant annet pga. journalister som Per Øyvind Heradstveit som jobbet med valgsendinger i NRK men fikk honorar fra AP for å hjelpe dem å vinne valget.

Denne uka så leser vi først at Carl I. Hagen uttalte til VG at han ikke skjønner hvorfor over hundre politifolk skal jobbe med terrorsaken i flere måneder, og pekte på at ressursene kunne prioriteres anderledes. Han mener skyldspørsmålet er avgjort og at det er straffeutmåling som gjenstår. Dette skapte mange overskifter om hvor utrolig ufølsom og lite gjennomtenkt Hagens utspill var. Noen dager etterpå gir politiet beskjed om at de må nedprioritere grov vold, voldtekt og ran pga. at ressursene brukes på «22/7-prosjektet». Det var vel strengt tatt det Hagen advarte om, og Hagen hadde da et poeng (noe media selvsagt ikke nevner med et ord). Jeg har faktisk respekt for Carl Ivar Hagen, der han ihvertfall tør å uttale det han mener.

I tiden etter terroraksjonen tok mange politikere selvkritikk på valg av ord og uttrykk. Det interessante var at overskriftene var vinklet negativt når det var en FrP politiker som tok selvkritikk og positivt når det var en politiker fra et annet parti som gjorde det samme.  Poenget er at når jeg leser noe i media som er sagt eller gjort av en FrP politiker trekker jeg fra en del, ettersom jeg antar at journalisten setter det veldig på spissen i negativ retning. Når det er en AP-politiker som nevnes gjør jeg det motsatte, hvor jeg regner med at saken er dysset ned så mye som overhodet mulig. Jeg tror at media gjør FrP en kjempetjeneste med sin tilnærmede «hekseprosess», spesielt så lenge det er så tydelig.

Typisk bildevalg av Dagbladet.

Jeg har gitt min stemme!

I dag er det akkurat 1 år igjen til vi planlegger å gå opp kirkegangen for å love Gud og hverandre at vi skal være trofaste i gode og onder dager, til døden skiller oss ad.

Vi var på biblioteket i dag, hvor barna fikk lese bøker og jeg fikk gitt min forhåndsstemme. APs enorme valgbudsjett og deres mektige generaler i LO, NRK og A-pressen klarte ikke å overbevise meg om at AP er det beste for Trondheim og Sør-Trøndelag. Selvfølgelig regner jeg med at de gjør et brakvalg igjen, ikke på grunn av deres politikk, men på grunn av det forferdelige som skjedde på Utøya. Jeg regner med at det snart står noen på trappa her som deler ut roser, og de har nok både sørgebånd og t-skjorter som minner alle om tragedien.

De fleste har nok glemt at Trondheim kommune har høy gjeld takket være det rødgrønne økonomiske kaos. Tror også at de fleste har glemt hvordan for eksempel Rita Ottervik og Åse Sætran like før forrige valg sa at de var mot bomring, mens de like etter valget stemte for den samme bomringen. Det eneste vi alle har ferskt i minne er hvordan blant annet AP ble hardt rammet av tragedien på Utøya. Samtidig håper jeg at folk i Trondheim klarer å skille mellom parti de føler sympati for i en vanskelig tid og det partiet de mener er best for Trondheim og Sør-Trøndelag. Godt valg!

Rotter på Selsbakk

Da jeg flyttet til Selsbakk fikk jeg vite at området var kjent for to ting; arbeiderpartiet og innavl. Selsbakk arbeiderlag har lang historie og arbeiderlaget har hatt en finger med i mye av det som er gjort i området. De sørget tidlig for «beplantning og forskjønnelse» av området rundt stasjonsområdet, satte i gang bygdekino og tok iniativ til telefonkiosk på Selsbakk. Folkets hus ble benyttet av sangkor, turnforening, idrettslag, bedehusforeningen, husmorlag, bridgeklubb med flere og var en viktig bidragsyter til foreningslivet i området.

Foreningen har stadig færre medlemmer og aktivitet/gjennomslagskraften ser også ut til å bli stadig mindre. De har i sitt manifest at de vil kjempe for å redusere støyproblemer fra E6, men ser ikke ut som noe konkret er gjennomført. Blir spennende å se hva som skjer nå som det foregår et generasjonsskifte på Selsbakk, hvor mange av de gamle forsvinner og nye småbarnsfamilier flytter inn. Politisk er nok ikke jeg en arbeiderparti-mann, men samtidig er det helt klart fordelaktig at noen fremmer de mer lokalpolitiske sakene.

I dag fant vi forøvrig noe jeg tror er en stor brunrotte på veien like ved huset. Har bodd her i snart 4 år, og har aldri sett verken mus eller rotter her før nå. Det sies jo gjerne at rotteproblemer er mest vanlig i sammenheng med mye byggeaktivitet. Når det graves og bygges tvinges rottene ut av sine vanlige hiområder og de tvinges til å endre atferd. Så håper ikke nytt Stavne-Sluppen prosjekt og mye rehabilitering i nabolaget gir oss en rotteinvasjon på kjøpet.

Jeg er for bomring i Trondheim

I utgangspunktet mener jeg veiavgiften burde være øremerket veiprosjekter, men sånn er det nå en gang ikke. Når først den rødtgrønne regjeringen har bestemt at det kun gies sentral støtte til prosjekt som er delfinansiert av bomring har vi ikke noe valg. Hadde vi ikke hatt bomringer ville det betydd mindre støtte fra sentralt hold (dvs. regjeringen) og desto mer å betale for den enkelte (i form av andre skatter/avgifter).

Jeg mener bomringen rundt Trondheim ikke er et effektivt spleiselag mellom kommunens innbyggere, der den straffer enkelte mye mer enn andre. Det er for eksempel en skam at ikke byåsen bidrar i spleiselaget på samme måte som folk i enkelte andre bydeler (der de tross alt vil være blant de som vil tjene på ny tunell/sluppen bro). Mange av tiltakene i miljøpakken er latterlige, mens andre er høyst nødvendige. Miljøpakken er et annet ord for avgiftspakken, der miljø bare er et ord som benyttes om en vil ha minst mulig motbør.

Det var politisk kamp i rådhuset før en bomringfinansiert miljøpakke, hvor FrP og Høyre var i mot mens resten var for. Høyre var enig i at bomring var nødvendig, men var ikke enig i utforming og hva pengene skulle gå til. Her er jeg helt enig med Høyre, gitt de forutsetninger som eksisterer. Jeg er enig med FrP at forutsetningene burde endres, men det er noe som ikke er mulig å gjøre noe med før stortingsvalget.

Gjeldskrise

Det vi ser konturene av nå er en gjeldskrise, dvs. at mange land over tid har hatt større utgifter enn inntekter (akkurat som Trondheim kommune og personer i programmet luksusfellen).  Lever en over evne i en lengre periode må en før eller senere ta konsekvensene.

USA løftet nylig sin gjeldsgrense ettersom den gamle på 14.284 milliarder dollar (ca. 78 billioner norske kroner) var for lav. USA har fortsatt stort underskudd på handelsbalansen (kjøper mer enn de selger) og all gjelden gir større offentlige utgifter enn inntekter. Det å stadig låne mer penger er jo en enkel løsning, både for privatpersoner, norske kommuner, land og stater. Ved å løfte gjeldstaket kan USA antagelig få lånt enda mye mer penger. De har hatt kredittvurderingen AAA, noe som tilsier at det har vært trygt å låne penger til USA. Trygge utlån gir utlånerne lave renter, sånn at landet USA får relativt lave rentekostnader.  Når et ratingbyrå reduserer kredittverdigheten til USA betyr det at risikoen anses som høyere, og da vil utlånere kreve mer renter.  USA har hatt gjeld over 100% av BNP også tidligere, men bortsett fra under andre verdenskrig har gjeldkurven aldri før vært brattere enn den er nå.

Har en skyhøye lån og renten begynner å øke sier det seg selv at en kan få problemer med å betjene gjelden. Da må det iverksettes tiltak for å redusere kostnadene, eller å øke inntektene. Det vil si at enten må USA kutte sine offentlige utgifter og/ eller de må innføre et økt skattenivå sånn at inntektene faktisk dekker utgiftene.

Gjennom demokratiske valg velger vi de som styrer felleskassen for oss. Så når vi velger inn mennesker som står for økonomisk vanstyre (min definisjon: Varig høyere kostnadsnivå enn inntektsnivå) er det også vi som må ta konsekvensene.  Det store spørsmålet nå er vel om mennesker i USA, Spania, Italia, Hellas, Irland etc. vil og kan betale regningen for årevis med “kjøpefest”. Klarer en ikke å betjene sin gjeld vil det få store konsekvenser, både for det enkelte land og ikke minst for verdensøkonomien. Verdensøkonomien er avhengig av en stadig flyt av penger (genererer aktivitet) og stopper flyten opp vil også hjulene i verdensøkonomien stoppe opp.

Integreringspolitikk

Integreringspolitikk i Norge; «Det er et mål at alle, uavhengig av opprinnelse og kjønn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.»

Ser en på statistikk er innvandrere fra somalia (ca. 20 000) et godt bilde på utfordringer med norsk asyl og flyktningpolitikk. Dette blir sagt å være den minst integrerte befolkningsgruppen og gir med det grobunn til rasisme og fremmedfrykt.

Norge tar i mot noen få tusen flyktninger og asylsøkere hvert år. Nyankomne har rett og plikt til å delta i et heltids introduksjonsprogram som varer i to år. En viktig del av introduksjonsprogrammet er opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Utfordringen er at det er alt for dårlig oppfølging av at de faktisk følger sine plikter, og med det manglende konsekvenser om pliktene ikke følges. Så jeg mener følgende aktiviteter må prioriteres for å bedre norsk integreringspolitikk:

  • Mer ressurser til behandling av asylsøknader. Integrering blir ofte satt på vent i månedsvis og år i påvente av svar på søknad. Når svaret endelig kommer er det ofte alt for sent (hvem vil aktivt integrere seg i et land en ikke vet om en får bli?). Vel 10 000 mennesker søkte asyl i Norge i 2010. Samme år uttalte justisminister Knut Storberget at han mente en reduksjon i gjennomsnittlig saksbehandlingstid i asylsaker fra 220 til 60 dager var oppnåelig. Rask matte gir da innsparing på hundretusener for hver eneste asylsøker (til kurs og annen oppfølging).
  • Obligatorisk kurs i samfunnsøkonomi og norsk direkte etter ankomst til landet.  Manglende oppmøte (uten gyldig fravær) kan påvirke asylsøknaden og utbetaling av trygdeytelser (i den toårige introduksjonsperioden).
  • Innvandringskontrakt, hvor individet signerer på at det forstår og en del vilkår, lover og regler. Kontrakten kan gi en prøvetid på 2 år, hvor individet blant annet godta direkte utsendelse ved brudd på vilkårene. Uavhengig av gjennomføring vil det kunne gi motivasjon mot å unngå for eksempel kriminell aktivitet i en integreringsfase. For perioden 2001-2004 ble 21,8 prosent av innvadrere fra somalia siktet for minst ett lovbrudd.
  • Asylsøkere som ikke får innvilget opphold, er pliktige til å forlate Norge frivillig. Dersom de nekter, bør de bli direkte tvangsutsendt gitt at forholdene tilsier at det er lov (avhengig av land og styresett). Er det ikke lov å sende dem ut bør det legges en plan for oppholdet i Norge, en plan som inkluderer både norskkurs og arbeidspraksis som motytelse til sosialtrygd. Blir midlertidig opphold over for eksempel 2 år bør opphold innvilges slik at status for søkeren blir avklart (nødvendig for integrering).
  • Gratis barnehage, avvikling av kontantstøtte til denne gruppen. Kontantstøtte kan være en rettighet en får tildelt etter så og så lang faktisk arbeidsinntekt (motivasjonsfremmede). Somaliske kvinner har gjerne seks til åtte barn, og det er eksempler på barn som har levd hele livet i Norge uten å ha lært noe norsk.
  • Kontrollrutiner relatert trygdesvindel økes betraktelig for alle grupper i befolkningen. I flg. UDI har det utviklet seg en praksis hvor endel somaliere skiller seg i det norske systemet, men forblir muslimsk gift. Det er ikke uvanlig at kvinnen fortsetter å få mange barn med sin fraskilte ektefelle. Somaliere «skilles»  på papiret for å oppnå overgangsstønad for enslige mødre.

Alt det overnevnte er konkrete aktiviteter som «lett» kan gjennomføres. Hovedutfordringen med integrering er alt det øvrige, hvor gjensidig forståelse er et nøkkelord. Det finnes de som er lært opp til at omskjæring, sharialover eller æresdrap kan forsvares. Skal vi klare å påvirke disse må vi også prøve å forstå deres bakgrunn og hvorfor de tenker og handler som de ofte gjør. Det betyr at det må skapes rom for gjensidig respekt og kommunikasjon, hvor en sammen må kunne diskutere hva slags samfunn vi ønsker med de lover og regler som eksisterer. Med det som bakteppe mener jeg at alle foreninger og menigheter i Norge som mottar statsstøtte også må ha forpliktelser (i likhet med mennesker som mottar ulike trygdeytelser). En kunne for eksempel kreve at tildelt statsstøtte (tross alt en liten del av menighetenes inntekter) var forbehold integreringsaktiviteter, med påfølgende rapporteringskrav. Når enkelte menigheter går ut og sier de ønsker sharialover i Norge burde det resultere i et oppklaringsmøte, hvor offentlig støtte kan inndras om menighetens mål vil stride med norske lover og regler. Selvsagt er lover og regler i stadig endring, men jeg mener statsstøtte bør tildeles etter en stats eksisterende lover og regler.

Mye kan og bør sies om asyl og flyktningepolitikk, men en stikker jo hodet rett i et vepsebol når en uttaler seg om saken. Det har ført til at få norske parti tør å være tydelige i forhold til slik politikk. Samtidig kan en ikke bare dysse ned disse utfordringer, der velgere møter utfordringer med mangelfull integrering hver eneste dag.

Jeg vil gi FrP berømmelse for at de tør å ta tak i denne utfordringen, samtidig som jeg ikke alltid liker måten de gjør det på. Det fokuseres alt for ofte på problemer heller enn løsninger. Ser jeg på et og et punkt er jeg enig i mye av det FrP skriver, samtidig som helhetsinntrykket også gir et negativt syn på innvandreren (og ikke bare dagens integreringspolitikk). Sittende regjering bør få kritikk for manglende vilje og evne til å ta tak i utfordringen, der alle er tjent med at noe gjøres (ikke minst innvandrere). SV og Rødt ønsker jo å ta imot mange flere flyktninger og jeg synes det virker som de i stor grad ignorerer utfordringene det vil innebære.

Konklusjonen etter å ha vært innom de flestes partiprogram er at jeg igjen unngår ytterste høyre og ytterste venstre. Tror jeg igjen lander på Høyre, eller ihvertfall noe til høyre for dagens rødgrønne styresett.